Thu Mar 23 2023
Vi har fått et intervju med Amelie fra Italia. Hun var på utveksling i Uddevalla i Sverige i 322 dager.
Fordi jeg alltid har vært interessert i Sverige, og fordi jeg ville oppleve noe nytt og samtidig komme bort fra mitt vanlige liv.
Det var veldig gøy! Jeg ble veldig overrasket over hvor hyggelige både elevene og lærerne var, hvor annerledes skoledagene var i forhold til i Italia, og jeg ble veldig glad i hele skolesystemet. Jeg likte friheten vi hadde, vennskapet mellom lærere og elever, fagene og til og med skolelunsjen!
Det er virkelig som å bo med en venn og en ekstra familie. Så mye latter, vitser, morsomme øyeblikk og så mye kjærlighet. Jeg likte virkelig at vi ikke bare bodde ved siden av hverandre, men med hverandre. Spesielt i Covid-tiden var det veldig nyttig å ha en vertsfamilie man stolte på og likte å tilbringe tid med. Det er selvfølgelig ikke 100 % som å bo hjemme i hjemlandet, men det viser deg ting du aldri ville ha opplevd, vaner du aldri ville ha tenkt på, og det hjelper deg å vokse opp og bli ansvarlig.
Mye latter og tårer til slutt da jeg måtte dra. Det ga meg uforglemmelige minner, lærte meg om livet og hjalp meg med å finne meg selv. Jeg er veldig glad for at jeg fikk oppleve dette året i Sverige. Jeg fikk en ny familie, venner for livet, et nytt språk jeg kan øve på, og jeg lærte så mye - ikke bare på skolen, men i og for livet.
Det er vanskelig å nevne én ting, men jeg vil definitivt si at jeg kan forstå og snakke et annet språk, og at jeg har fått venner for livet.
Det beste minnet er nok da jeg og vennene mine dro til havet kl. 00.00 og fortsatt kunne se solnedgangen og svømme.
De merkeligste minnene handler definitivt om maten i Sverige. Første skoledag ble jeg invitert på lunsj av de andre i klassen - og vi spiste pizza. Det var bare det at pizzaene, i hvert fall i Sverige, kunne virke litt merkelige. En av vennene mine spiste en pizza med kylling, karri, banan og peanøtter, mens den andre spiste en pizza med kebab, pommes frites og salat!!!!
Nyt hvert eneste sekund, ta bilder og videoer, ikke vær redd for å gå glipp av noe i hjemlandet og ikke vær sjenert. Man lever bare én gang, ikke sant?
Det var den første organisasjonen vi kom i kontakt med. Etter det første nettmøtet var jeg allerede sikker på at det var noe for meg, og jeg stolte på koordinatoren.